Jeg sitter og synker inn i synet,

lukker øynene til slutt,

sanser med hele meg,

med huden på innersiden på albuene,

med hjertemuskelens lille bevegelse bak utvasket blåtøy i busserullen.

Sval lyd av sjø mot strandsteinene risler dugget gjennom meg:

bølgene hvisker inne i en sitrende sivskog av nerver,

og der er en fisk i min venstre lunge.

Befridd stiger jeg ut over legemets grenser av selvkjærhet og kjøtt.

Går inn i et større mønster;

ensomheten har sprengt sitt vakuum.

Og selv innerst i gråsteinen

finnes der et punkt som roper på mitt nærvær.

Hans Børli